Fred være med dere!
Mine kjære barn av mitt hellige Hjerte, jeg er eders Frelser, vår Herre Jesus Kristus! I natt gir jeg mine velsignelser til hver eneste her til stede. Jeg velsigner særlig barna. La de små alltid komme til meg! (Mk 10:14)
Mine små barn, jeg elsker dere og har alle under min kappe, og jeg setter dere alle inn i mitt hellige Hjerte.
Småbarn, lest mitt Ord. Lytt til det og sett det ut i livene dine. Les det, og du skal se hva jeg har forberedt for hver en av dere: Ordet om evig Liv, Styrke og Trøst for de mørke tidene dere lever i.
Småbarn, jeg elsker dere og lider for hver en av dere som går vill på syndens vei.
Mine små barn, også i dag er jeg spikret til Korset på grunn av synderne til hver en av dere. Leve ikke i synd, mine barn! Bekjenn dere. Vær rene hvert døgn. Forbered dere, småbarn, for dere vet heller ikke dagen eller timen da Menneskebarnet skal komme. Mitt Rike er nærme, svært nærme, og se, jeg kommer som en tyv. Dere vet ikke når den dagen skal være. Åpne hjertene dine, for jeg er alt og livet deres. Jeg har alle innenfor mitt Hjerte. Jeg velsigner dere: i Navnet til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Amen.
(¹) Alle syndere var forfatterne av Kristi lidelse. I sin troslære og i vitnemålet fra sine helgener har Kirken aldri glemt at "synder som slike var forfatterne og instrumentene for all den plagen som Den guddommelige Frelser måtte utstå. Med tanke på at våre synder berører Kristus selv, tøyer ikke Kirken med å tilskrive kristne det alvorligste ansvar i Jesu pin, et ansvar de har lagt nesten utelukkende på jødene:
Vi må betrakte dem som fortsetter å falle tilbake i synd som skyldige i denne forferdelige feilen. Siden det er våre synder som førte vår Herre Jesus Kristus til torturen på korset, så har de som har kastet seg selv inn i uorden og ondskap "på sin side korsfestet Guds Sønn igjen og utstilt Ham for spott" (Heb 6:6). Og det er nødvendig å anerkjenne at vår egen synd, i dette tilfellet, er større enn den jødenes. For som Apostelen vitner om, "hvis de hadde kjent Kongen av ære, ville de aldri ha korsfestet ham" (1 Kor 2:8). Vi derimot gjør et standpunkt om å kjenne ham. Og når vi nekter Ham gjennom våre handlinger, løfter vi i en viss forstand vår mordiske hånd mot Ham. Dæmonene er det ikke de som korsfestet Ham; det er dere som korsfestet Ham med dem og fortsetter å korsfeste Ham, gleder seg over laster og synder . (Katekismen til den katolske kirken, s. 170, 598)