Under mine morgenbønn kom Engelen og sa: «Den saligede Mor vil gjerne se deg.»
Plutselig fant jeg meg i nærværet av Den Salige Jomfru. Engelen og jeg sto ved en vegg med vakre, små bunter av oransje, rosa, røde og hvite blomster.
Hun sa: «Valentina, kom og hjelp Meg. Gjennom din lidelse og alt du har gått gjennom, så kommer og se på din belønning.»
Jeg så noen planter vokse opp fra jorden, men det var ugress blandet med dem.
Den Salige Jomfru sa: «Ryk ut alt ugresst.»
Det var også andre hellige mennesker der som rykket ut ugresset. En av dem plasserte ugresset på en stativ og så kastet det i et brennende bål.
Jeg spørte: «Hvordan kan våt gress brenne?»
Engelen svarte: «De heller noen slags væske på det. Den gode avlingen blir igjen, men de dårlige ugressene brennes opp. De er fordømt.» Gressen som brann ble helt svart.
Med hensyn til veggen med blomster sa den Salige Jomfru: «Du trenger bare å sette buntene ned i jorden. Se hvor mye frukt du har produsert gjennom all din lidelse.»
Jeg sa: «Den Salige Jomfru, de er så vakre og levende.» Alt rundt oss var vakkert.
Den Salige Jomfru var meget fornøyd og sa: «Se hvor mye frukt du har produsert. Så mange sjeler gikk til Himmelen, og så mange vakre ting skjedde som du ikke engang vet om. Du vil vite det en dag. Og alt dette skjedde gjennom lidelsen fra din beinskade.»
Etterpå forlot Den Salige Jomfru, Engelen og jeg denne vakre stedet.
Den salige Mor sa: «Du vet, Min Søn er svært krænket av verden. Verden ser ikke faren de lever i. Menneskeheten endrer seg ikke eller angret. Anger er nødvendig fordi Min Søn blir impasient. Han venter på å la forandringer komme, eller krig komme, eller katastrofer komme. Folk endrer seg ikke. Han holder tilbake, men han skal snart slippe taket. Jeg kan ikke holde Min Søn tilbake lengre. Han er impasient etter bønner. Si folk at de må angre og forandre seg.»