De Tjueto Fire Timer av Lidelsene vår Herre Jesus Kristus

De 24 Timer av Vårt Herrens Bittere Lidelse av Luisa Piccarreta, den Lille Datteren av Guds Vilje

† Fjortende time
Fra 4 til 5 ETTERMIDDAG †

Gravleggelsen av Jesus. Marias bitre forlatelse

Forberedelse før hver time

Min Jesus! Den første til å ta Deg på sin fang etter at Du ble tatt ned fra korset er Din sorgfulle Mor. I Hennes armer hviler Ditt tørnepirrede hode. Min nådige Mor! Betrakt det ikke som under din verdighet å tolerere meg i ditt selskap. Gjør det mulig for meg, i enhet med Deg, å betale min siste hyllest til min elskede Jesus.

Ja, det er sant, Du overgår meg i kjærlighet og i mildhet for å berøre min Jesus. Men jeg vil bestrebe meg på beste måte å etterligne Deg for å tjene Hans behag i alt.

Med Dine hender og mine, la oss dra ut tornene som omgir hans elskelige hoved. Med Din tilbedelse, som Du bier i dypest ydmykhet og fromhet, la meg forene min med din.

Himmelens Mor, Du er allerede klar til å vaske bort blodet fra dem øynene med Dine hender, som en gang gav lyset av Ånden til hele verden, men nå er mørket og sluknet. O Mor, i enhet med Deg vil jeg gjøre bot for alle synder menneskheten har begått gjennom lysten etter å se.

Søt Mor, jeg ser deg betrakte ansiktet til din martyriserte Jesus i tårer og smerte. Jeg forener min smerte og mine tårer med Dine. La oss sammen rense Hans allerhelligste ansikt fra vanære. La oss tilbede det ansikt fullt av guddommelig majestet, som rager himmelen og jorden, men nå gir ingen tegn om liv.

La oss tilbede, min Mor, Hans hellige, guddommelige munn, som har trukket så mange hjerter til seg med den melodiske lyd av Hans ord. Mor, trykk dine leper mot de bleke og blodløse lepene på Din sønn, som døden har stengt for alltid.

Mor, la oss også kysse dem skapende hendene som har utført så mange under for oss, dem tørnepirrede hendene som allerede er kalde og grepet av rigor mortis. La oss segle skjebnen til alle sjelene i disse hellige sår. Jesus vil finne dem igjen ved oppstandelsen, og siden Du har lukket dem i Hans stigmata, skal ingen sjel noensinne gå tapt igjen. Mor, la oss tilbede disse dype stigmata på vegne av all menneskehet og for alle mennesker.

Himmelens Mor, Du er allerede klar til å kysse føttene til Din fattige Jesus. Hvor rystende er deres stigmata! Neglene har revet bort deler av kjøttet og huden, og vekten av den hellige kroppen har utvidet dem. La oss sammen værde disse stigmata med dypest ydmykhet. La oss segle alle skrittene til syndere i dem, slik at når de går kan de merke Jesus gå ved siden av dem, og så de ikke lenger våger å krænke ham.

Jeg ser det, sørgmodige Mor, hvordan ditt blikk er fiksert på hjertet som ble åpnet av spydet. O lukk meg inn og gravlegg meg i det. Hvis du holder mitt hjerte og mitt liv slik, så vil jeg bli skjult der for all tid. Gi meg Din kjærlighet, Mor, til å elske Jesus, gi mig ditt hjerte for å kunne be for alle mennesker, lide og soner for hvert eneste brudd som er begått mot dette hjerte.

Glem ikke, Mor, at akkurat som du overlever min Jesus til graven, så vil jeg også bli gravlagt med Ham av dine hender, slik at jeg en dag kan stå opp igjen med Ham og alt som er Hans.

Nå vil jeg også betale deg, elskede mor, hyllesten for min sønns kjærlighet. Jeg angrer dypt på din veie. Hvis det var mulig, ville jeg samle hvert hjerteslag, hver ønske, hvert skapningens liv og legge dem ved dine føtter som bevis på deltakelse i Ditt lidelse og Din kjærlighet. Jeg føler medlidenhet for deg fordi av den enorme smerte du utstødte da du så Jesus: død, kranset med torner, revet av slagene og naglene; når du så de øyne som ikke lenger så på deg, de ører som ikke lenger hørte din stemme, de munner som ikke lenger snakket til deg, de hender som ikke lenger velsignet deg og de føtter som ikke lenger fulgte deg. Hvis det var mulig, ville jeg gi Deg hjertet av Din Jesus, oversvømmende med kjærlighet. Jeg vil gi Det til Deg for å vise min medlidenhet, slik du fortjener den, og for å trøste Dig i den ytterste bitterheten av din smerte.

"Oh, hvordan er sjeler så kjære meg! De kostet Meg livet til Min Søn, som også er Gud. Og jeg, Hans Mor og medløser av menneskeheten, etterlater sjelene deg i arv, O hellige Kors."

Sørgmodig mor! Du forbereder deg allerede på å gjøre det siste offeret og gravlegge Din guddommelige Søn. Fullstendig underkastet himmelske vilje, gir du Ham den siste eskorten og legger Han i graven med dine egne hender. Mens du legger kroppen i graven, sier du farvel til Ham og kysser Ham for siste gang, blir du overveldende av smerte som gjør at hjertet ditt vil sprenge seg. Kjærlighet og smerte binder deg til den livløse liket, og begge er like store som om de ønsker å slukke flammen i Ditt liv slik det gjorde med Din sønn.

Du fattige mor! Hvordan skal du klare deg uten din sønn, som var alt for deg, ditt liv? Men så er rådet til den evige vilje. Du må kjempe mot to uovervinne krefter: kjærlighet og guddommelig vilje. Kjærligheten holder Deg ved graven og ønsker å hindre skillet, mens guddommelig vilje står imot det og kræver sitt offer. Sorgmodige mor! Hva gjøre? Hvor mye jeg synes på deg. Du engler, kom og bær henne bort fra Jesu kropps lemmer, fryst i død, ellers vil hun også dø.

Men, oh under! Mens du, min mor, ser ut til å være slukket med Jesus, hører jeg din stemme, som skjelver av smerte og blir avbrutt av sukk, si:

"Min elskede sønn! Det er fortsatt en trøst igjen for Meg som har lettet på Min lidelse: Jeg kunne gråte ut Mine smerter over Sårene i Din allershelleste menneskelighet, tilbe og kysse dem. Nå er også denne trøsten tatt fra Meg. Den guddommelige viljen har bestemt det slik, og Jeg underkaster Mig. Men vær klar over dette, Min sønn: selv om Jeg ønsker å gjøre det, kan Jeg ikke. Selv tanken på å skille Meg fra Deg tømmer Mine krefter. Åndedrettet til livet synes å forlate Mig. O la Meg, for å være sterk nok til denne bitre adskillelse, bli fullstendig begravd i Deg og suge inn Ditt liv, Dine lidelser, Din soning og alt det Du er inn i Meg. Kun en utveksling av liv mellom Deg og Mig kan gi Meg styrken til å ofre adskillelsen fra Deg."

Sørgmodig mor! Allerede bøyer Du Hovedet mot Jesu hode, kysser det og lukker Dine tanker i Jesus' tanker. Åh, hvordan Du vil gjerne puste Din sjel inn i Ham for å kunne gi liv for liv.

Sørgmodig mor! Jeg ser Deg kysse de slukte øynene til Jesus. Hvordan Du lidelse fordi de ikke lenger ser på Deg! Åh, hvordan ofte disse guddommelige øyne, når de så på Deg, førte Deg inn i paradisets glæder og gjorde liv oppstå fra død!¹ Men nå som de ikke gir Deg et blikk mer, tror Du at Du må dø. Du dypper Dine øyne i Hans og tar Hans øyne, Hans tårer og den bitre smerte som synet av så mange fornærmelser, så mye misbruk og forakt fra skapningene førte Ham til. Mor gjennomboret med smerte! Du roper og roper etter Jesus og sier:

"Min sønn, er det mulig at Du ikke lenger hører på Meg, som kom i hast ved den minste antydning Jeg ga Deg? Jeg roper til Deg med tårer og Du hører ikke på Mig? Åh, kjærligheten som sterkt føles forårsaker større kvaler enn en grusom tyrann. Du var mer for Meg enn eget livet mitt. Hvordan kunne Jeg overleve denne smerte? Så etterlater Jeg Mitt høre i Ditt og krever for Mig det Dine ører måtte høre under Din lidelse. Kun Din lidelse og Din smerte kan gi Meg liv."

Når Du snakker slik, min Mor, er smerten Du føler i Hjertet så stor at Stemmen svikter Deg og Du blir stående. Min fattige, fattige mor, hvordan jeg medlider deg! Hvordan en grusom død må du lide igjen og igjen!

Sørgmodig mor! Den guddommelige viljen tar virkning og setter Deg i bevegelse. Men igjen ser Du inn i ansiktet til den døde og roper ut:

"Min elskede sønn, hvordan er du forvandlet! Hadde kjærligheten ikke fortalt meg at du er min sønn, mitt liv, alt jeg har, så ville jeg ikke gjenkjenne deg. Din naturlige skjønnhet er svunnet hen, dine røde kinn har blitt bleke, lyset og nåden som strålte fra det vakre ansiktet ditt og forhekset alle som så på deg, har endret seg til dødens blåaktighet. Elskede sønn, hvordan er du slått! Hva grusomme arbeid synderne har gjort med de hellige lemmer dine! Hvordan din mor, som er uadskillelig fra deg, ønsker å gjenopprette den tidligere skjønnheten din! Jeg vil gjerne grave ansiktet mitt i det dine og ta imot det ditt igjen, selv de slåene på kinnene, forurensningene, fornærmelsestraktementet og alt som det aller helligste ansiktet ditt har lidd. Min sønn, hvis du vil at jeg skal leve videre, så gi meg lidelsen din, ellers dør jeg."

Din smerte, mor, er så stor at den truer med å overvelde deg. Den tar fra deg taleevnen. Du blir knust når du står foran liket av sønnen din. Hvor mye jeg beklager deg! I himmelens engler, kom og løft min mor opp! Lidelsen hennes er umålelig, vannene av nød truer med å drukne henne i bølgene sine slik at hun nesten ikke har noen kraft igjen. Bare den guddommelige viljen bryter disse bølgene og gir deg ny kraft.

En gang til kysser du leppene på din avdøde sønn, føler bitterheten i galle som Jesu lepper smakte av, og gråtende forlater du:

"Min sønn, gi moren ett ord mer! Er det mulig at hun ikke lenger hører stemmen din? Alle ordene du sa til meg i livet var piler som såret hjertet mitt av smerte og kjærlighet. Men nå da jeg ser deg død, begynner disse pile å bevege seg og gjør at jeg dør igjen og igjen, som om de ville si:

'Du vil ikke lenger høre sønnen din, ikke lenger høre den søte lyden av stemmen hans, melodien i det skapende ordet hans som gjorde hjertet ditt til et paradis hver gang han talte det.'

Nå er mitt paradis borte, og jeg har intet igjen unntatt bitterheten av smerten. O min sønn! Jeg vil gi deg tungen min for å gjøre den dine levende, slik at du kan fortelle meg hva du lidd i din glødende tørst og gjennom gallens bitterhet; slik at du kan lære meg hvilke soningsverk du har utført, hvilke bønner du har sagt. Hvis jeg hører stemmen din i mine bønn og gjerninger av forsoning, så blir min smerte mer båret og den fattige moren din kan leve gjennom lidelsene dine."

Min smertefulle mor! Nå ser jeg at du er i hast, fordi de rundt deg vil lukke graven. En gang til tar du Jesu hender i dine egne, trykker dem mot hjertet ditt og gjør deres sårer og den smerte de har lidd til dine egne. Deretter kaster du et blikk på Jesu føtter, betrakter de grusomme sårene forårsaket av neglene, og gjør disse sårene, ja, føttene selv, i en viss forstand, til dine egne, slik at du kan følge synderne med Jesu føtter og redde dem fra helvete.

Angstfull mor! Nå ser jeg deg ta avskjed med det gjennomborede Hjertet til Jesus. Her stopper du. Dette er den siste slaget ditt morshjerte vil motta. Mens det ønsker å hoppe ut av brystet ved intensiteten av kjærlighet og smerte, føler det behov for å gjøre det helligste hjertet til din Jesus sitt eget og med det hans kjærlighet som så mange har forkastet, hans glødende ønske som menneskelig ingratitude ikke svarer på, hans smerte og hans gjennomboring. Du ser den dybe og brede skaden i hjerte hans og trykker leppene dine mot blodet som strømmer ut av det. Som om du hadde fått liv fra ham, føler du nå styrken innenfor deg for den smertefulle adskillelsen. Etter å ha omfavnet din Jesus en gang til, lar du en stor stein lukke graven.

Men jeg ber deg, min mor, med tårer, la ikke Jesus bli fjernet fra vårt syn i et øyeblikk enda. Vent til jeg har stengt meg inne i Jesus for å ta livet hans inn i meg. Kan du ikke leve uten Jesus, du den uflekkede, den hellige, full av nåde, mye mindre jeg, svakheten selv, elendigheten, en bunnløs dybde av syndighet. O smertefull mor, forlat meg ikke alene! Ta med deg, men først tom meg for meg selv slik at jeg kan holde Jesus helt innenfor meg, akkurat som du tok ham inn i deg. Ta opp igjen ditt embete som mor, som Jesus gav deg på korset. La min ekstreme fattigdom gjøre en bruddsted i ditt morshjerte. Innlukt mig fullstendig i Jesus og lukk Jesus fullstendig inne i meg.

Lukk inn tankene om Jesus i minnet mitt, slik at ingen annen tanke kan finne inngang til meg. Lås Jesu øyne fast i mine, så han aldri igjen skal unnslippe min blikk; hans hørelse i min, så jeg alltid kan lytte til ham og oppfylle hans allerhelligste vilje om alt; ansiktet hans i mitt, slik at når jeg ser på det, misformet av kjærlighet for meg, jeg skal ha medlidenhet med han og gjøre soning; tunga hans i min, så jeg kan tale, be og lære med Jesu tunge. Lukk hendene hans fast i mine, slik at hvert trekk jeg gjør og hver handling jeg utfører får liv fra arbeidene og bevægelsene til Jesus; føttene hans i mine, slik at hvert skritt jeg tar skal bringe liv, styrke og frelse til alle mennesker.

Hold også hjerte hans fast i mitt og la meg leve av hans kjærlighet, hellige ønske og lidelser. Ta den frøsne høyre hånden din Jesus, gi meg den siste velsignelsen med den og bare da lar du kroppen hans bli forseglet i graven. Graven er forseglet.

Du begynner å gå bort, men står stille, som om du var forbannet, for å si farvel med et siste blikk. Min mor, gjennomboret av smerte, sier jeg også farvel til Jesus sammen med deg. Gråtende lider jeg med deg og holder deg selskap i din bitre ensomhet. Jeg vil stå ved siden av deg for å gi deg et ord av trøst og et blikk fullt av medlidenhet med hver smertefulle sukk som rømmer fra brystet ditt. Jeg vil tørke alle tårene dine, og når jeg ser at styrken din forsvinner, skal jeg holde deg i mine armer.

Nå, med overmenneskelig kraft, løsrer du deg fra sønnens grav og vender tilbake til Jerusalem på samme måte som du kom. Men ikke snart har du tatt noen få skritt før du skynder deg mot korset hvor Jesus lidd og døde så mye. Du omfavner det, og når du ser at det fremdeles er rødt av blod, gjenopplives all smerte som Jesus led på det i hjertet ditt. Siden du ikke lengre kan holde tilbake lidelsen din, roper du ut med ubeskrivelig smerte:

"O kors, hvorfor har du vært så grusom mot Min Søn? I intet har du skånet Ham, i alt har du vært ubevegelig. Du lot ikke meg, den smertefulle Moren, gi Ham en smak av vann når Han ønsket å drikke, og bare eddik og gall ble servert til Hans tørste munn. Å, mitt hjerte, gjennomstukt med sorg, langes! Hvor gjerne ville jeg ha omdannet Mitt Hjerte til en forfriskende drikk for å fukte Hans leper og slokke Hans tørst, men til Min sorg måtte Jeg lære at Jeg ble avvist. O grusommen, men hellig kors, du er helliget, ja guddommeliggjort ved berøringen av Min Søn! Omdann den grusomheten med hvilken du behandlet Ham til medlidenhet for fattige dødelige. For skylden av de lidelser som Min Søn utstødte på deg, be om nåde og styrke for alle lidende mennesker, slik at ingen skal gå tapt i sine kors og prøvelser.² Å, hvor dyre sjeler er for Meg! De kostet Mig livet til Min Søn, som også er Gud. Og Jeg, Hans Mor og Medløsningsbringer av menneskeheten, etterlater sjelene til deg i arv, O hellige kors! Nå kysser Jeg deg før Jeg skiller meg fra deg."

Du arm mor, hvor mye medlidenhet har jeg for Deg! På hvert steg møter Du nye lidelser. Som de øker umålbarlig, blir deres bølger stadig mer bitre, flommer over deg og drukner Deg i dem, og hver eneste stund tror Du at Du må dø. Nå er du kommet til stedet hvor Du møtte Jesus under den tunge byrden av korset, utmattet, blødende, med en krans av torner på hodet, som når de traff korset, gravet seg dypere og dypere inn og forårsaket hans bærer kval. Her på dette stedet søkte Jesu øyne Din medlidenhet da De møtte Dine. Men soldatene drev Ham videre for å frata Dem begge denne trøsten. De lot Ham falle, og ved hvert fall spilte Han nytt blod. Du ser fortsatt, Mor, disse steder våte av blod, og kaster Deg til jorden for å kysse den blodrødde jord, hører Jeg Dig si: “Mine engler, kom og bevar dette blodet, slik at ikke et dråpe skal bli trampet under føttene og vanhelliget!”

Sorgfull mor! La meg strekke ut min hånd til Deg for å løfte deg opp, og husk på de andre smerter som venter på Deg. Hvor enn Din fot trer, er det spor av blod og minner om Jesu lidelse. Nå skynder Du Dine skritt og lukker Deg inn i Det øvre rommet. Jeg lukker meg også inne der, for mitt cenakel er Jesus' Hellige Hjerte. I dette hjertet, hvor Du også bor, vil jeg stå ved Din side i denne time av bitterest fortvilelse, for jeg kan ikke bringe meg til å forlate Deg alene i slik lidelse.

Fortvilte mor! Jeg er også Ditt barn som ikke kan leve alene, som ikke vil leve alene. Ta meg inn i Din morske arm, vis deg som en mor, for jeg trenger veiledning, hjelp og styrke. Se på min fattigdom og spill minst én tåre over mine sår.³ Hvis Du ser meg selv bare spredt, så trykk meg da til Ditt morske hjerte og kall livet i Jesus tilbake til mig.

Fortapt Mor, hvor dypt jeg ønske Deg, for Din smerte er ubeskrivelig! Jeg vil gjerne omforme hele mitt vesen til tunger, til stemmer, for å gjøre min medfølelse kjent for Deg. Men akk, min medlidende er meningsløs i ansiktet av slik lidelse. Så roper jeg på englene, jeger den Allerhelligste Treenighet og ber dem om å omslutte Deg med deres himmelske harmonier, deres himmelske glæder og deres himmelske skjønnhet, for å vise Deg sin medfølelse og lindre Din intense smerte; at de bære Deg i Guds armer og omforme all Din lidelse til kjærlighet.

Fortapt Mor, nå en siste bønn på vegne av alle mennesker og for skylden av De lidelser Du har utstått, særlig i Din bitre forlatthet: Hjelp meg i dødsøyeblikket mitt, når min fattige sjel alene, forlatt av alle og plaget av tusen frykter og bekymringer. Da kom og betal mig for det felleselskap jeg har holdt Deg så ofte i mitt liv. Kom til min hjelp denne timen, stå ved min side og jag den onde fienden på flukt. Vask min sjel med Dine tårer, dekk meg med Jesu blod, klæd meg i Hans fortjenester, pynt mig med Hans smerter og alle Hans gjerninger og lidelser. La all mine synder slettes ut av kraften av Kristi lidelse og Dine smerter og la meg bli fullstendig tilgitt. Når jeg da tar min siste puste, omslut meg i Dine armer, ta meg under Din beskyttende kappe, skjul meg fra den onde fienden sin blikk, bær meg på flukt til himmelen og plasser meg i Jesu armer. Er Du enig med dette, min mor?

Jeg ber også Deg om å betale det felleselskap jeg har gitt Deg idag til alle de som dør. Vis Deg selv som en mor for dem alle, for de er i fare og trenger stor hjelp. O nekt ingen Ditt morske kjærlighet og omsorg!

Et siste farvelsord: Når jeg forlater Deg, ber jeg Deg om å innlukke meg i Jesu Hellige Hjerte. Når jeg kysser Dine morske hender, gi meg Din velsignelse. Amen.

Maria med det søte barnet, Gi oss alle Våre velsignelser!

Refleksjoner og Øvelser

av St. Fr. Annibale Di Francia

Etter sin død ønsket Jesus å bli såret av en spyd for kjærlighetens skyld til oss. Og vi—la oss selv bli såret i alt av Jesu Kjærlighet; eller la oss heller bli såret av skapningers kjærlighet, av nytelser og ved festing til oss selv? Også kaldhet, mørke og mortifikasjoner, både indre og ytre, er sår som Herren gjør på sjelen. Hvis vi ikke tar dem fra Guds hender, sårer vi oss selv, og våre sår øker lidenskaper, svakheter, selvsyn—i et ord, alt ondskap. På den andre siden, hvis vi tar dem som sår gjort av Jesus, vil Han legge sin Kjærlighet, sine Dyder og sitt Bilde i disse sår, hvilket vil gjøre oss verdige til Hans Kyss, Hans Koseord og alle strategiene av en guddommelig kjærlighet. Disse sår vil være kontinuerlige stemmer som kaller Ham og tvinger Ham til å bo hos oss kontinuerlig.

O min Jesus, la Ditt spyd være min vakt som beskytter meg mot hvert skapningssår.

Jesus lar seg nedsette fra korset i armene til sin Mama. Og vi—la oss legge alle våre frykter, våre tvil og våre bekymringer i hendene på vår Mama? Jesus hvilet på skjøtet av sin guddommelige Mor. Og la oss gi Jesus ro ved å kaste bort våre frykter og våre opphisselser?

¹ Når Maria, overveldet av smerte, syntes å være nær døden, ga et blikk fra Hennes Sønn henne styrken til å leve igjen.

² Denne bønnen er rettferdiggjort fordi noen mennesker spottar Gud i korset og lidelsen, fortviler og tar sitt eget liv.

³ Sår på kroppen og sår på sjelen, for eremitten har vært innelukket på sin sykekoje i tiårer og delt i Frelserens lidelse omtrent seksti år.

Ofring og takksigelse