Det var Mors dag. Vår Frue dukket opp for min mor igjen, og viste henne denne gangen sitt uplettede hjerte, helt gjennomsiktig i brystet hennes, som et meget lysende krystall, og sa til henne:
Mitt hjerte er slik... Nå slik, det er slik...
Og hun viste henne hvordan han holdt på dagen før. Hva min mor trodde var et stykke kjøtt, forvandlet seg til et død barn, helt blodig. Og jomfruen la til:
Det er abort! Og abort er en alvorlig synd! Hver som har en abort må gå i skriftemål hos presten, gråte og rulle på gulvet i anger, og aldri slutte å be igjen. Bare da kan han redde seg selv!
Min mor husket at hun allerede hadde hatt to spontanaborter. Vår Frue sa da til henne:
(*) Anger deg likevel nå!
Vår Frue spørte henne,
Hvis det var nå, hva ville du gjøre?
Min mor svarte henne,
Jeg skulle gjøre alt for ikke å miste barn og tape mine barn! (Min mor gikk da til en prest for å gå i skriftemål og be om tilgivelse.)
Vår Frue viste henne deretter en visjon:
Se! Slik ser frimurerne ut...
Min mor så mange menn kledd i svarte klær som brant i helvetesild.
...for frimureriet er en sekt av djevelen, og om du dør som frimureren går du rett ned i helvete!
Samme dag, på ettermiddagen, viste Vår Frue min mor igjen min bror Quirino, som satt på hennes fang. De to sto svært nær min mor. Jomfruen talte da til henne:
Jeg har allerede vist din sønn tre ganger og du kaster fortsatt ikke et kyss til ham. Kast et kyss til han!
Min mor gjorde det Vår Frue ba henne om - hun kastet et kyss til min bror, og også til Vår Frue og Jesus, takket for alt hun hadde sett.
Disse åpenbaringene av Vår Frue med min bror til min mor var en morsom pedagogikk som Vår Frue gjorde med henne. Vår Frue helbredet liten for liten min mor fra hennes dype smerte over det uventede tapet av min bror. Min mor led mye av hans død, jeg tror, mer enn alle oss hjemme. Jeg kan si at min mor har en følsom sjel, ren, uten ondskap og delikat. Den 1. september 1989, dagen min bror døde, var hun ikke hjemme på den tiden. Han var i sentrum av Manaus med min far for å gjøre noen innkjøp for vårt hus. Når hun kom hjem var min bror allerede død, hans kropp ble ført fra IML. Folk fortalte henne nyheten plutselig, uten noe forsvar. Dette var det saddeste og førte til enormt sorg og stor angst hos henne. Min bror døde i en ulykke hjemme mens han lekte. Mine brødre og jeg var svært unge og vi visste ikke hva vi skulle gjøre for å hjelpe ham. Det var naboene som hjalp oss, redde oss og tok ham til sykehuset umiddelbart. Det mest smertefulle for min mor var, når hun allerede var hjemme, å motta og se min bror's kropp komme inn i kisten gjennom husporten. Mit hjert og de mine brødres kunne ikke trøste henne på den triste stund. Min mor tilbrakte timer og timer gråtende over min bror's kropp. Jeg kunne bare gå til mitt rom og gråte, men jeg gråt mens jeg så på bildet av Vår Frue, iført hvitt, som var på omslaget av en bok om hennes åpenbaringer i Fatima til de tre små gjeterne. Slik begynte jeg igjen å be rosenkransen og bringe meg nærmere Gud og Vår Frue, da jeg bare var 16 år gammel.
(*) Vår Frue sa dette til min mor på grunn av den feilaktige årsak hun mistet disse to barna før, fordi hun ikke passet godt nok på sin graviditet, unngikk situasjoner som gjorde henne sint og i fare for å miste barnene, skade dem. Når hun hørte Jomfruen, gråt min mor mye og ba henne om tilgivelse og ba henne be hennes sønn Jesus om også tilgi henne.