Fred være med dere!
Kære barn, jeg er Fredens Dronning. Bønnfall, bønnefall, bønnefall. Vær i fred, vær med fred og bring fred til alle dine brødre.
Jeg gir dere min mors kjærlighet og utgyter mine nåder over alle dere. Omvendt dere selv. Til de menn som er her til stede ønsker jeg å si at de skal bønnefall; ikke være latte eller skamme seg for å bønnefall, fordi hvis dere gjør det vil dere motta mange himmelske nåder fra meg. Bønnfall for hele verden. (*)Verden er mørk på grunn av sine utallige forbrytelser og synder...
På dette øyeblikket så jeg Vår Frue holde en svartet jordklode i sin høyre hånd. Den synes å veie mye, for Vår Frue kunne knapt holde den i hånden. Umiddelbart sa hun:
Vær med min kjærlighet og med min fred. Bønnfall, bønnefall, bønnefall. Jeg velsigner alle dere: i Navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd Amen. Vi ses snart!
(*) Dødssynd ødelegger kjærlighet i menneskets hjerte ved en alvorlig overtredelse av Guds lov; den avviker mann fra Gud, som er hans endelige mål og lykke, foretrekker et lavere godt. Liten synd lar kjærligheten bestå, selv om den krænker og skader den. Dødssynd angriper i oss det livsgivende prinsipp som er kjærlighet, krever en ny initiativer av Guds barmhjertighet og et hjerteomvendelse, som vanligvis fullbyrdes i sakramentet om tilgivelse.
Synd skaper en tilbøyelighet til å synde: den genererer laster ved gjentakelsen av de samme handlingene. Derfra følger perverse tendenser som mørkner samvittigheten og forurer den konkrete vurderingen av godt og ondt. Således tenderer synden til å reproduksere seg selv og styrke, men det lykkes ikke i å ødelegge moralfølelsen helt.
Laster kan klassifiseres etter de dydene de motarbeider, eller videre knyttes til hovedsyndene som kristen erfaring har skilt ut følgende St. Johannes Cassian og St. Gregor den store. De kalles hovedsykder fordi de genererer andre synder, andre laster. De er høyfart, girighet, misunnelse, vrede, urenhet, utsvevelse, lathet eller acedia.
Kateketisk tradisjon husker oss også på at det finnes "sykder som roper til himmelen." De roper til himmelen: Abels blod (abort), synden i Sodom (homoseksualitet og utuftighet); klagene fra de undertrykte folk i Egypt (onde korrupte politikere, tyveri og mordere); klagen fra fremmede, enker og foreldreløse; urett mot lønnsarbeidere.
Synd er et personlig handling. Dessuten bærer vi ansvar for synder begått av andre når vi samtykker til dem:
-å delta i dem direkte og frivillig;
-å beordre, råde, ros eller godkjenne disse syndene; ikke å avsløre dem eller forhindre dem når vi er pliktige til det; beskytte de som gjør ondt.
Slik gjør synd menneskene medskyldige, lar begjær, vold og urett herske blant dem. Synder skaper sosiale situasjoner og institusjoner i strid med Guds godhet. "Syndens strukturer" er uttrykk og effekt av personlige synder. De fører sine ofre til å gjøre ondt igjen. I en analogisk forstand utgjør de en "sosial synd."
(Katekismen til den katolske kirken - syndens alvor: dødbringende og lettvinte synder, s. 487, n.1855,1856; 1865-1869)